Foto: Martin Nilsen
Spitfire Mk.9 var arbeidshesten til de Norske jagerfly skvadronene i England under krigen. Både 331 og 332 skvadron hadde vært oppsatt med både Hurricane og tidlige versjoner av Spitfire før de fikk 9'ern. Etter overflytting fra Shetland til North Weald utenfor London i 1942 ble nordmennene involvert i luftkamper over Nord-Frankrike mot bla. Focke Wulfe 190.
FW 190 var på den tiden overlegen Spitfiren og de allierte mistet mange fly og flygere. Løsningen ble Spitfire Mk.9 som hadde to trinns supercharger for bedre ytelse i stor høyde, bred firebladet propell og bedre bevæpning. Flyet var strekt noe ut og endel tyngre enn forgjengeren Mk.VB. Norsk toppscorer Svein Hegglund forteller at sammenliknet med å fly tidligere lette versjoner av Spitt'en var 9'ern "som å ri en tømmerstokk". Endel tyngre og stivere men med ytelser som kunne hamle opp med FW 190. Tyske FW 190 piloter som ikke så forskjell på Spitfire Mk.9 og den eldre Mk. VB og ble til sin store overraskelse innhentet av 9'ern under sine faste taktiske unnvikelsesmanøvre. 
Allierte flygere fløy operativt et bestemt antall tokt før de ble tatt ut av tjeneste. Tyske jagerflygere hadde ingen begrensning i tjenestetid og fløy som regel til de falt. Om flygere i Luftwaffe ble det sagt at karrieren skulle ende med "the iron cross or the wooden cross". Allierte skvadroner inkludert de norske var på grunn av rulleringssystemet og tap dominert av nyutdannede og unge flygere. Tyske jagerflygere var ofte noe eldre og av høyere rang enn sine motstandere... 
Foto: Martin Nilsen Spitfire Mk.9 og FW 190 var i 1943 nesten likeverdige mhp. ytelser. Faktorer som taktikk, hurtighet og ikke minst dyktighet avgjorde luftkampene. Sivilingeniør-studenten Svein Heglund var en god skytter både på leirduebanen og i jagerfly. For å få et sikkert treff mente Svein at alle avstander over 2-300 meter var nytteløse, 100 meter var bra... Man fikk bare en sjanse og det var gjerne bare i noen få sekunder. Første skudd måtte sitte, ellers var det bare å stikke av før rollene var snudd. På bildet under ser man at spinneren på Spitten til Svein er slått inn. Det er skader forårsaket av at canopyen til en FW 190 skutt på kloss hold gikk rett igjennom propellen..! |
Patricia og Svein Heglund, anno England 1944 og Jarlsberg 1997
Foto: boka "Høk over høk" og Martin Nilsen
Foto: Martin Nilsen
| I august 1997 fikk vi gleden av å oppleve en Spitfire Mk. 9 på Jarlsberg. Flyet blir eid av Old Flying Machine Company på Duxford i England. Mark Hanna fløy maskinen fra England til Malmø, deretter via Näsinge i Sverige til Jarlsberg. Å få en Spitt til Norge koster ca. 130.000 kroner... Løsningen ble å dele kostnaden på 4 airshow i Sverige og Norge. Jarlsberg var endestasjon for stafettrunden og etter en fantastisk oppvisning sammen med Mustangen til Scandinavian Historic Flight overnattet både Spitten og Mustangen på Jarlsberg. Etter airshowet og med publikum ute og plassen ryddet begynte en minnerik kveld med nærstudie av maskinen som de norske jagerflygerne fløy under krigen. |
Foto: Hanne Gunnarsen
Stevneleder fikk fyre opp Merlinen under overvåkning av Mark Hanna (1959-1999). Sjekklisten er relativt kort, mye kortere enn f.eks en Cessna 172. Man skulle gjerne hatt en ekstra hånd under oppstarten. Samtidig skal man holde stikka helt tilbake og presse hjulbremsen på toppen av stikka,...og trykke inn startknappen samtidig med booster-coilknappen.
Motoren starter opp med "poff-putt-putt-blam-blam-BRUUUM..!" lyder. Booster-coilknappen slippes og maskinen går jevnt og fint på tomgang til sylinderhodene og kjølevæsken har over 60 degr. celcius. Med propellen på fin-pitch kan motoren ruses. Støy-nivået inni cockpit er relativt høyt. Utsikten forover er ikke så hemmet av den lange nesen som ryktet ville ha det til. I forhold til acro-fly med halehjul er utsikten helt OK. Man må S-svinge under taksing som de fleste andre fly med halehjul.
Ved å trykke inn håndbremsen samtidig med å gi sideror får man differensiell bremsing. Stikka er omtrent friksjonsfri og fullstendig uten slakk. Rorflatene er små og godt avbalanserte.
Flyet virker lite og lett fra cockpit. Vingene sitter lavt og virker butte og korte. Helhetsinntrykket er i likhet med små acro-fly at man har kledd på seg en flymaskin. Når det da står en engelskmann på vingen og sier at den flyr som "..a big over-powered Piper-Cub...." blir Spitten endel avmystifisert og (om mulig) enda mer innbydende...
|
Jarlsberg Fritidssenter A/L, POB 2200 Terminalen, 3103 Tønsberg